Hvit sorg

Jeg oppdaget tilfeldigvis i dag, at den kjente psykoanalytikeren André Green allerede på åtti-tallet definerte den «hvite sorgen» jeg satte ord på noen år etter mamma døde. Ikke den sorgen over det som er tapt, men sorgen over det man aldri får…





Savn

Jeg stryker ømt over rødmende kinn, fingrene lager svake merker i den myke masken. Jeg kiler forsiktig, ser huden sakte glemme min siste berøring, en stripe av ensomhet dannes der den før fant gjenkjennelse og kjærlig motstand. Trekker til meg hånden, ser fargene dine svinne, aldri mer vil sol og varmt engasjement danne roser ved dine smil. Jeg lengter etter å være nær deg, men hånden finner ikke annet enn minner fra i går, huden nærmer seg romtemperatur, og kroppen verner et kaldt hjerte. Sårbarheten lister gjennom meg og leter etter ly, hjertet stanser opp og nøler ved et slag, før en flamme av sinne pumper det i gang igjen. Jeg går mot døren, døren bort fra deg og ut i stillheten. Jeg ser på de flakkende lysene og de nyplukkede blomstene som allerede visner rundt deg. Jeg gråter ikke for deg, men for meg. Holder hardt om den tunge bagen nedover korridoren, klær til en sjel, toalettsaker til en ånd, hvilken sviende ironi. Går sakte nedover gangen, som i en forvrengt seremoni med dystre fanfarer i slepet. Langs rader av medfølende, nikkende hoder marsjerer jeg lydløst mot den endelige utgang. Med kondolanser over ryggen og forglemmegei i hånden tar jeg steget ut i livet, vel vitende om de hvite veggene som roper på mitt savn.

Hvite lengsler

Det uskrevne kapittel kiler i hodet, kapittelet som omhandler gjenforeningen. Gjenforeningen av min hvite lengsel og dine varme farger. I fantasien har jeg krefter som innhenter livstråden som steg sakte mot solen. Nølende, men forventningsfull, svevde den oppover, slik fargerike og glade gassballonger forlater fortvilte, forvirrede barn. Jeg så fargene gli inn i det blå og forsvinne i det synlig skjulte, men forsto slett ikke hvordan. Du smilte ikke da du dro, bare stirret ut mot intet, sugde til deg alt blikket fanget inn i din siste drøm. Jeg ville fange gnisten i øynene dine, gripe pusten som opphørte, finne liv i det som bleknet. Jeg hadde ikke kreftene til å stanse det, sto maktesløst tilbake med hvite dager i vente. Dager som de siste nakne sidene i en utlest bok, dager som aldri ville romme følelser uten den hvite lengselen, det lyttende savnet etter usagte ord. Jeg kan ikke dele mine farger i dag, de er som refleksjoner av det blå du forsvant i, det uutgrunnelige blå med skyer av gjennomsiktig sorg...

Den stille timen

...så kom du i den stille timen, båret på tidløse drømmer og flyktige glimt av de dypeste hemmeligheter. Den stille timen, når selv kvitrende, ivrige fugler og rastløse, jaktende katter taust vender hodet mot himmelen og lytter etter ekkoet av liv. Øyeblikket hvor det tapte speiler sin herlighet i levende, brusende nærvær. Du kom lydløst, tett inntil hjertet, hvisket smilende og lot din lune latter finne meg. Øyne som strålte av liv ga løfter om mer enn jeg kunne bære, og jeg brast. Lot meg omfavne mens hodet mitt hvilte i fanget ditt som så mange ganger før. Hjertet ditt var flettet i mitt, slik mor og barn finner hverandre den første nakne timen. Akkurat slik, med tillit og sårbarhet i gjensidig trang til nærhet, slik fant vi hverandre igjen. Lykke er kun flenger av den sanseløse freden den stille timen brakte i natt...

Til minne om mammaen min som døde av kreft i 1993

© 2017 Silje Kjenslevar