En helt vanlig dag

Så sitter jeg her igjen. Med fingrene lett og hardt over tastaturet, musikk på øret ("On an ordinary day, The extraordinary way") og blikket vendt mot furua utenfor.

Småfuglene fyller og tømmer treet, blafrer med de små, fjonete vingene mens de hopper fra grein til grein, sammen og alene, og jeg tenker på det jeg en gang leste, om at det å se på fugler gjør mennesker lykkeligere. Det føles sant, men jeg vil ikke utelukke furua sin betydning i så måte. Jeg har funnet mye trøst i furutrær. Jeg husker, det må har vært over tjue år siden, første gang det gikk opp for meg at der andre lener seg mot hjelpen fra kraftdyr og engler og guder og psykologer, så har jeg furua å støtte meg til. 

Jeg har bodd mange steder, og ikke alltid fått utsikt til det jeg elsker mest av alt, sjøen og fjellene, men det hadde alltid vært en furu. Utenfor vinduet, klar til å fange det søkende blikket mitt, holde meg der, vaiende, gyngende, vuggende, mens tanker og følelser strakk seg ut i verden på leting etter svar og mening i en av mine mange, lange stunder med ettertanke og refleksjon. Furua føles glad, der grana føles alvorlig. Furua sprer greiene sine, slik jeg sprer tærne i sanden og vannet og slipper til lys og luft, og åpner rommet rundt røttene sine så annet kan gro og spire og fargelegge. Furua strutter, den strekker seg hjertelig utover med sine lysegrønne, lodne armer, med nåler som det er vanskelig å stikke seg på. Det har vært dager jeg har vært så sliten, så lei meg, så redd og ensom, at den gyngende grein bokstavelig talt har blitt min lise og lindring.

Jeg har undret meg over det flere ganger, hvordan synet av et tre, følelsen av et berg, lyden av vann, lukten fra jorden...hvor dypt disse enkle, grunnleggende sanseinntrykkene griper i meg. Det er både underfundig og magisk, det som skjer i meg når jeg vender oppmerksomheten mot noe av det som alltid er der, og virkelig tar det inn. Jeg føler på lykke, fred, glede, trygghet. Et rush av fryd, en dvelende nytelse, en umiddelbar følelse av tilknytning. Kontakt. Samsvar. Resonans. Det føles som naturen er familien min, og i små øyeblikk er det som jeg smelter inn i opplevelsen og jeg føler nærhet, ikke som om naturen er menneskelig, men som om den favner meg og minner meg på noe jeg har glemt om meg selv. Noe av det viktigste, for meg.

Jeg er ingen enkel sjel. Jeg emosjonell, analytisk, kompleks. Jeg er kaos inkarnert. Derfor søker jeg harmoni, som ikke må forveksles med orden, som er min fascinasjon og hemmelige last, fordi harmoni krever ikke at jeg gir avkall på den jeg er for å skape fred. Harmoni er når ulike aspekter møtes og danner en resonans, bare i harmonien kan noe som isolert sett er stygt bli vakkert. 

Naturen ER. Naturen grubler ikke, den stiller ikke spørsmål ved noens væren. Jeg er kanskje ekstra heldig, som jevnlig får bade i naturlig rus, fordi hjernen min en gang opprettet en motorvei mellom naturens sanseinntrykk og velværehormoner.  Jeg er kanskje heldig, fordi jeg evner å sitte stille og se på en furu, uten å gjøre noe annet enn å føle det, hvile i det. Men jeg ville ikke vært her, i stand til å se, sanse, føle og verdsette, om ikke livet hadde tvunget meg til det. Jeg har ikke noe tro på det med å lete etter det positive i alt. Alt er ikke positivt. Men jeg har en stor tro på å gi tid og rom til det som rører dypest i meg, og la den lykken få piple og flomme frem mellom alt det vonde og vanskelige som livet en gang byr på.

Akkurat nå ser jeg på en orkidé, og kjenner takknemlighet fordi jeg kan se med mer enn øynene, for at jeg kan ta den inn og fylles av fornemmelser og en slags indre viten om noe så hemmelig at hjernen min ikke kan forstå det, men likevel føle det. Det er en dypere skjønnhet i form, i tingenes iboende geometri, som ikke kan forstås med sinnet, men kroppen gjenkjenner og responderer på. Jeg føler meg velsignet som kan ta inn orkidéens vesen, og være en del av det, ikke bare nyte det vakre synet, men føle hvordan natur møter min natur, og skaper harmoni. Ikke lenge, men lenge nok.

• © 2017 Silje Kjenslevar