Kjenslevar

Jeg oppdaget tilfeldigvis i dag, at den kjente psykoanalytikeren André Green allerede på åtti-tallet definerte den «hvite sorgen» jeg satte ord på noen år etter mamma døde. Ikke den sorgen over det som er tapt, men sorgen over det man aldri får… Savn Jeg stryker ømt over rødmende kinn, fingrene lager svake merker i den myke masken. Jeg kiler forsiktig, ser huden sakte glemme min siste berøring, en stripe av ensomhet dannes der den før fant gjenkjennelse og kjærlig motstand. Trekker til meg hånden, ser fargene dine svinne, aldri mer vil sol og varmt engasjement danne roser ved dine smil. Jeg lengter etter å være nær deg, men hånden finner ikke annet enn minner fra i går, huden nærmer seg romtemperatur, og kroppen verner et kaldt hjerte. Sårbarheten lister gjennom meg og leter etter ly, hjertet stanser opp og nøler ved et slag, før en flamme av sinne pumper det i gang igjen. Jeg går mot døren, døren bort fra deg og ut i stillheten. Jeg ser på de flakkende lysene og de nyplu...

Så sitter jeg her igjen. Med fingrene lett og hardt over tastaturet, musikk på øret ( "On an ordinary day, The extraordinary way" ) og blikket vendt mot furua utenfor. Småfuglene fyller og tømmer treet, blafrer med de små, fjonete vingene mens de hopper fra grein til grein, sammen og alene, og jeg tenker på det jeg en gang leste, om at det å se på fugler gjør mennesker lykkeligere. Det føles sant, men jeg vil ikke utelukke furua sin betydning i så måte. Jeg har funnet mye trøst i furutrær. Jeg husker, det må har vært over tjue år siden, første gang det gikk opp for meg at der andre lener seg mot hjelpen fra kraftdyr og engler og guder og psykologer, så har jeg furua å støtte meg til.  Jeg har bodd mange steder, og ikke alltid fått utsikt til det jeg elsker mest av alt, sjøen og fjellene, men det hadde alltid vært en furu. Utenfor vinduet, klar til å fange det søkende blikket mitt, holde meg der, vaiende, gyngende, vuggende, mens tanker og følelser strakk seg ut i ve...